Like forbi den lille landsbyen Ilias, på to-felts motorveien som går i sikksakk gjennom Ceraunian Mountains, et tegn som peker nedover en smal vei indikert et kloster ca to kilometer på.
"Hvorfor ikke?"Jeg trodde, setter på blinklyset for min Leiebil. Jeg hadde ingen agenda annet enn å oppsøke eventyr langs den svært rimelig 80-kilometer strekning av strender og landsbyer mellom byene Vlore og Sarande, et område kjent som den albanske rivieraen.
Men veien endte på en bakketopp hus hvor en gammel dame kledd i sort stirret på meg spørrende.
"Monastiri?"Jeg sa i en uheldig forsøk på en albansk aksent i det jeg senere oppdaget var en stor grad gresk-talende regionen.
Hun pekte i retning av måten jeg hadde kommet og syntes å signalisere at jeg hadde gått glipp av en sving. Tilbake mot hovedveien, Jeg fant en alvorlig rutted avkjøring, tok et kamera og solbriller fra bilen, og begynte vandring. Reise fantasy-modus sparket i. Ville munkene invitere meg til middag? La meg holde på en barneseng for de neste dagene hvis jeg gjorde husarbeid? Spør min mening om deres siste batch av øl?
Det ville de ikke, fordi det ikke var noen Kloster ved enden av den veien enten. I stedet, Det var en idyllisk strand med rullesteiner der en ellers utilgjengelig canyon åpnet opp til den dype blå joniske hav. Det var ikke en sjel i sikte.
Nær stranden var en rekke sopp-formede bunkers at den isolasjonistiske diktatoren Enver Hoxha, som døde i 1985, installert over hele landet for å forsvare den mot en utenlandsk angrep som aldri kom. Det var nyere gjenstander for: en avis Horoskop side datert noen dager tidligere og masse brus og øl flasker som indikerte stranden hadde blitt brukt mye mer nylig for andre formål enn forsvar.
Men i dag, Jeg tenkte for meg selv, det er bare min. Med min badedrakt tilbake i bilen, Jeg strippet naken og stupte inn krystallklare vannet, registrering scenen i min interne arkiv av toppen reise øyeblikk. Det var bare da jeg kom ut av det vann jeg fant to solbrent østerrikske turister gjemt under en stein frembrudd leser paperbacks, eller later til som de lo av meg. (Jeg gikk over til å prate med dem, later ingenting var utenom det vanlige.)
O.K., østerrikerne hadde litt besudlet min ettermiddag på Gjipe Beach, som jeg senere fant ut at det ble kalt. Men minst i budsjettet vilkår, Albania var sikkert den beste strekningen av den seks uker gamle Nøysom Middelhavet eventyr. For første gang, 500 euro en uke lett betalt for alt jeg ønsket, starter med en forvirrende, men ikke forferdelige sju-leg busstur fra Dubrovnik, Kroatia, bare 300 miles away. (Kort for å ansette drosjer, Jeg kan ikke finne ut en mer effektiv måte å gjøre det, og til tross for språkbarrierer driverne var gjennomtenkt seg for at jeg kom til neste buss.) Jeg har også leid en bil i fire dager og private rom fra lokale familier hver kveld. Jeg spiste store måltider i restauranten topping ut på rundt 8 euro, og guzzled espresso og kildevann ved strandkanten kafeer med strålende utsikt. Fortsatt, Jeg visste ikke engang komme i nærheten av å treffe mitt budsjett. (Selv om det ville ha vært litt tøffere i juli eller august, når mange rom koste mer.)
For de fleste reisende startpunktet for den albanske rivieraen er Vlore, en noe klebrig by med massevis av utendørs kafeer som har fancy puter, men for mye tankeløse klubb musikk; det rotete, skjemmende kystlinje har middelmådig hvis travle hardt sandstrender. Det er en viss mengde kaos i Vlora - nesten ingen tegn gi gatenavn, nutty drivere, stygge og tilsynelatende fastlåste konkrete byggeprosjekter. Men det er egentlig ikke overraskende i et land som fortsatt er en av de fattigste i Europa, og bare et kvart århundre fjernet fra det kommunistiske diktatur Hoxha. Hvis Albania ikke lenger føler isolert eller skremmende, det fortsatt synes å være å finne sin vei.
Det var to høydepunkter i Vlore: en park langs hovedgaten, Bulevardi Vlore-Skele, hvor gamle menn røykte som skorsteiner rundt intenst omstridt spill av sjakk og domino og hjertelig velkommen en besøkende med et kamera.
Og så var det Museum of Independence, i to-etasjers huset hvor Ismail Qemali hersket som den første statsminister etter at landet fikk uavhengighet fra det ottomanske riket i 1912. Som den ensomme besøkende den ettermiddagen ble jeg belønnet med en personlig omvisning av direktør, Ilia Cano, som gjorde et tappert forsøk på å forklare historien på dårlig engelsk blandet med fransk. (Han også la meg sitte ved Qemali pult og later til å signere dokumenter med sin fjærpenn.)
Jeg bodde i Vlora på de første og siste netter i uken, men turen virkelige Utbetalingen kom i rekken med små byer som starter når du kjører opp og over farlig bratte og skog-lined veiene i Llogara National Park. Etter å ha spurt rundt om prisene på hoteller og private rom i noen få byer, Jeg valgte Himare som min base. En ung mann ved navn Simos som familien driver Internett-kafé tilbød meg en stor leilighet festet til huset hans, praktisk talt i sentrum av byen, for 20 euro per natt. (Den albanske valuta er faktisk lek, på 142 leke per euro eller 96 per dollar, men overnatting og leiebil er ofte sitert i euro.) Himare hadde ikke de beste strendene, men det imponerte meg med kafeer med utsikt over vannet og souvlaki står i fleng. Og den vant mitt hjerte for alltid da jeg oppdaget en mann som fører et esel gjennom byen, prøver å losse to baaing baby geiter slengt over ryggen til høystbydende.
Min favoritt sted i byen var det familiedrevne gresk restaurant Taverna Viron. Jeg hadde tre middager der, fulgt av Amalia, den engelskspråklige 15-år gamle datteren til eierne, som var veldig søt, men ikke så nyttig i å hjelpe plukke fra menyen. Alt, sa hun, var "så deilig."
Så igjen, hun hadde rett: svinekoteletter med tzatziki og poteter, reker saganaki (bittesmå reker i en tomat-baserte, feta-tung og Tabasco-piggete saus), og hel grillet fisk var alle, indeed, ganske deilig.
Jeg spiste alene, men ofte pratet med interessante grupper, fra en albansk-amerikansk familie fra Pelham Parkway i Bronx til Amalia sin mannlige søskenbarn som inviterte meg over å drikke rakia, en brennevin destillert fra drue pomace.
Selv Albania er kjent for sine historiske og arkeologiske skattene som den antikke byen Butrint, denne kyststrekningen har få. Men jeg elsket Himare Castle, en middelaldersk område i den nordlige utkanten av byen over gaten og opp bakken fra Alpet bensinstasjon. Ikke engang tenke på jakt etter tegn, enten henviser deg til ruinene eller fortelle deg hva de er. Men i stedet for selve informasjonen, du kan spille amatør arkeolog, som i: "Dette må ha vært en ovn. Eller et barns soverom. "
Selv om den første turen til Gjipe Beach var gøy, Jeg snart byttet lojalitet til Jali Beach, tre miles nedoverbakke fra hovedveien. Stranden, foret med paraplyer til leie, er meget familievennlig; Jeg vil anslå en løpende smårolling er blåst opp i en besteforelder armene ca en gang i minuttet. Og grunt vann er en nyanse av elektrisk blått som designere av mint tyggegummi emballasje bare ønske de kunne etterligne.
Jeg ble hekta på Jali ikke for stranden, selv, men for øyeblikkelig venner jeg har gjort på Taverna Peshkatari, en av flere uformelle Strand restauranter som spesialiserer seg på sjømat. (Peshkatari betyr fisker på albansk.) Jeg pleier å be om menyen før du setter deg, å speide ut priser og størrelse opp vennlighet. Gutta på Taverna Peshkatari var vennlig: de umiddelbart brakt en bøtte med fisk fra kjøkkenet, merke seg at eieren hadde tatt dem alle i morges.
Jeg hører disse påstandene hele tiden, så jeg skjøt dem en tvilsom utseende. "I morgen, komme fiske og du vil se,"Sa en ung blue-eyed mann i farbar engelsk. "Være her 6 a.m. "
Dette er hva vi i den nøysomme reiseliv kaller en ka-ching øyeblikk. Gratis båttur! Lokale venner for å lage! "Da jeg var fiske i Albania" historier for hjem! Neste morgen jeg kom på 5:55 a.m. å finne at jeg hadde slå den unge mannen, Jorgo Andoni, som viste seg å være eieren av Taverna Peshkatari. Men tre eldre gutter som anerkjente meg fra dagen før ble det drukket espresso og rakia. De inviterte meg til å bli med dem. Hei, en 6 a.m. skutt av brennevin å starte dagen? Hvorfor ikke, Jeg er på ferie.
Snart etter at jeg var ute på vannet med Jorgo og hans to fiske assistenter - Geni Pirra og Eljon Likmeter - opprulling i garnene de hadde lagt den forrige ettermiddag like ved den steinete kysten og se dem gre sin fangst: merluza, blekksprut, reker, selv en flying fisk.
Rundt om Net 4, Eljon og jeg forlatt arbeid og stupte ut i vannet, svømme over til en liten sand-lined bukt hugget inn i fjellet. Jeg tok en annen mental snapshot til filen under Reise Memories - Best Ever. Og, denne gang, ingen solbrent østerrikere å ødelegge øyeblikket.
Besøk Albania og se vår Eiendom tilbyr i Saranda, Vlora, Durres og Tirana.
www.Albania-Estate.com
www.Albania-Investments.com
